|
|
 |
 |
| |  |
| |  |
| |  |
| |  |
| |  |
| |
| Recensioner 2019: |
|
||
| Det er ingen nem sag at fordanske - eller i dette tilfrælde forsvenske - mester Bob Dylans protesterende rocklyrik. Mange af sangene er blevet til slidstrærke klassikere. Fyldt som de er med uafrystelige ordbilleder, sine steder nærmest gammeltestamentlige profetiske, ofte strærkt samfundskritiske, men også sange om kærlighedens op- og nedture med den eneste ene. En unik fusion af tekst og rockmusik, der har placeret den i dag 78-årige sangskriver Dylan som en uomgængelig, sjældent personlig musiker. Selv om han ubestridt hører med i selskabet af rockens top 10 stjerner, er han ingen tryghedsnarkoman, men kendt for modet til at eksperimentere og evnen til at forny sig gennem hele karrieren. Fra de tidlige protestsangerdage i debutalbummet "Bob Dylan" (1962) over rock med The Band og videre frem. Gennem årene har Dylan arbejdet med et utal af musikere inden for stort set alle rockens genrer- folk, blues, gospel, country, new wave og rock. Dylan er ikke for fastholdere. Svenske Mikael Wiehe, 73 år, har lige siden tiden i den socialistiske, kulturradikale gruppe Hoola Bandoola Band (1970-76) - opkaldt efter en flok myrer, der i en Disney-film plyndrer Anders Ands køkken for sukker under kampråbet "hoola bandoola" - været fan af sin amerikanske sangskriverkollega og har i flere omgange tolket og forsvensket Dylans tekster. Sådan som et pænt fyldt Skråen fik lov at opleve her en stilfærdig søndag aften, netop som "Fred til lands" ellers trak folk ned foran tv-skæmen derhjemme. Med sig på scenen har Wiehe sangerinden Ebba Forsberg og Krister Karlsson, keyboards, samt Anders Petersson, keyboard og guitarer. Du skal lige vænne dig til det svenske. At ''I'll be your baby tonight" blive til "jeg skal være der for dig i nat", men snart har øret vænnet sig til det svenska. Wiehes skånske, let drævende, foredrag far fint modspil af Forsbergs klokkeklare, stærke stemme, der kan fa rummet til at dirre, som da hun solo tolker Dylans "Sara", skrevet til hans ekskone, Sara Lownds, med hvem han var gift 1965 -1977. Blot understøttet af klaver og guitar, langsomt, langsomt, folder hun sangen ud på smukkeste vis- "Sara, oh · Sara, læmna mej inte, bli kvar i mitt liv''. Lydhørt, stilfrerdigt prunkløst og desto mere gribende. Stemmen bar og bar sangen godt. Derimod var bandets tolkning af "Mr Tambourine Man", her kaldet "Tamburinman" mere præget af godt solidt handværk uden mester Dylans rablende, muntre løssluppenhed. Til gengæld fik "Hart Regn" ("A Hard Rain's A Gonna Fall") for fuld skrue, ubønhørligt fremadskridende om den unge mand, der gør oprør mod "bødlarnas ansikten som aldrig får synas, dar kropparne hungrar og sjælarna tørstar". "Välsignad Av Gud" blev fremført som sarkastisk cabaretsang med teksten om nationalismens og krigsliderlighedens fremmarch med Mikael Wiehe, for en gangs skyld uden guitar, som sangsolist og med ganske meget bid i teksten om "Nu har vi skaffat oss vapen/ av modernasta slag/så vi kan kriga i Libyen/ Afghanistan og lrak/ Man bara trycker på knappen/så planas fienden ut/Man bare trycker på knappen/som är välsignad av Gud". Wiehe kan jo stadig lade sin samfundskritiske vrede folde sig ud, sa det er til at mærke helt ned på salens bagerste stole. Sådan som det var at høre i "Ni Som Tjänar På Krig" ("Masters Of War"), med Wiehe selv på akustisk guitar, dommedagstungt spiller frem mod crescendo. En uforsonlig protestsang mod dem, der tjener fedt på krig og død, sender unge til krigens slagtebænk og truer vor og vores børns fremtid. "Och ni kanske har pengar/og ni kanske har makt/men det enda jag känner/ för er är förakt" Stærkt nummer med slutlinjen - "och den dagen ni dör/ blir en underbar dag/ och jag ska gå dit där ni ligger/ och jag ska pissa på er grav". Forsberg stod for en fornem svensk sangfortolkning af Leonard Cohens "Ta Min Vals", mens Wiehe sang ny svenskertekst til Woody Guthries alternative amerikanske nationalsang "This Land Is Your Land", inden de to i smuk. duet tolkede "Din Med Kropp Och Själ". Efterfulgt af en forsvensket "It's All Over Now, Baby Blue", før salen efter stående applaus fik lokket ekstranummeret "For Evigt Ung'' ud af orkesteret. To intense timer med 14 Dylan-sange og med en veloplagt dansktalende Wiehe, som før ekstranummeret fortalte, hvordan han var blevet atbrudt af et opkald til sin egen mobiltelefon under studieindspilningen af netop det nummer. -Jeg havde fået barnebarn nummer 7. Og til november får jeg nummer 8. Så er der jo ingen grund til at lægge signed og opgive at kæmpe videre! Fin musikalsk varieret aften med en kalejdoskopisk rundtur i onkel Bob fra Amerikas rige sangkatalog. |
||
| Bent Stenbakken, bent. stenbakken @nordjyske. dk. Mikael Wiehe & Ebba Forsberg Skråen, Aalborg. | ||
|
||
| Unik oppsetning: Der det veves en klar rød tråd mellom Mikael Wiehes sanger, Malmös utvikling og det personlige livet. I en tidvis dypt rørende og overraskende allmenngyldig forestilling speiler artisten Mikael Wiehe sitt liv i lyset av framveksten av Malmö som industriby. Og byens store fall. Jeg har vært hektet på Malmö så lenge at jeg nesten har glemt når besettelsen begynte. Før flyskam ble et begrep argumenterte jeg blant annet med at det fra Kastrup er like kort til Malmö som til København. Jeg drømte om en Fotemor Temareiser-variant der Malmö var reisemålet og jeg var gruppeleder. Jeg irriterte meg grønn over at alle (og da mener jeg samtlige) av mine facebookvenner så ut til å foretrekke innesigging og tyrkershots i København når de først skulle på tur. Tanken på å dra til Malmö hadde virkelig ikke slått noen. Og skulle man tro på norske medier, virker Malmö å være blant verdens farligste byer. Selvfølgelig finnes det problemer der også, men akkurat det har jeg merket fint lite til. I stedet setter jeg umåtelig pris på Malmös enorme parker, de fantastiske museene og at det er en badeby med både innbydende strender og sjøbad. Side om side med lokal, snobbete matkultur finner du det livlige og multikulturelle Möllevångstorget. Den tilstedeværende fotballkulturen frontes av kokende ultras, mens musikkbyen Malmö kanskje best kjennetegnes gjennom levende scener innen dancehall og hiphop. Byen har også en spennende historie. Spesielt om man er opptatt av klasse og byutvikling. En by som en gang i tiden hadde verdens femte største verft og som i ettertiden har kavet og styrt for å bli en såkalt kunnskapsby. Malmö blir gjerne kalt den delte byen med store forskjeller mellom folk. Og det er nettopp dette som er bakteppet for "...har du sett världen", forestillingen som i fjor vår ble en stor publikumssuksess på konsertarenaen Malmö Live, og som i april inneværende år sørget for fulle hus i Folkoperan i Stockholm (hvor jeg fikk den med meg), før den i slutten av mai igjen er tilbake i Malmö. Forestillingen er skrevet av Fredrik Ekelund og kretser rundt musikken til Mikael Wiehe, og visesangeren og proggikonets forsøk på å forklare hvordan Malmö vokste og falt, og hvordan de som bodde der og de som mistet jobben ble påvirket av dette. Det er først og fremst en fortelling om hva som politiserte Mikael Wiehe og hans liv, men er også en fortelling om byen og hans kjærlighet til den. Og hvordan han selv merker klassekonflikten på kroppen. Som Wiehes fortelling om den gang hans jazzband spilte sin første konsert i et selskap i en finere del av byen, og en snobb i salen kommenterte at det så ut som frontmannen ikke hadde kommet seg ut av pysjen. Wiehe, som følte han hadde på seg sin fineste skjorte, reagerte ved å gå ned fra scenen, klabbe til den frekke publikummeren og deretter returnere til scenen for å fullføre settet. "Det var da jeg lærte at det fint går an å kombinere musikk og klassekamp", er den tørre kommentaren fra dagens Wiehe. I "...har du sett världen" har Wiehe et helt symfoniorkester med seg i ryggen, og sammen med skuespiller Sissela Benn og musiker Edda Magnason forteller han fra starten av sitt liv og fram til nåtiden. Her må spesielt Benn nevnes. Hun spiller Wiehe som ung og voksen, og har en frisk og lett framtoning som kler forestillingen. Og det sier vel noe om Sverige at det nettopp er en ung kvinne som gestalter de yngre utgavene av Wiehe. Valget fungerer usedvanlig godt. Likedan grepet med å la Edda Magnason veksle med Wiehe selv på å synge sangene, noe hun nesten gjør enda bedre enn opphavsmannen selv. Uten at det er til forkleinelse for Wiehe. "Forestillingen tok meg fullstendig på senga, både musikalsk og som scenekunst, og det uten å ha hatt et veldig sterkt forhold til Wiehe fra før." Et ørlite paradoks med oppsetningen er at Malmö Live er arenaen brukt når den spilles på "hjemmebane". Denne konsertarenaen har blitt stående som et symbol på mye av det som er galt ved Malmös boligpolitikk. Der signalbygg som Turning Torso (det nest høyeste bolighuset i Europa) og Malmö Live bygges og en slags eventifisering skal utvikle byen (hei hei Petter Stordalen), mens et flertall av byens beboere har langt større behov for rimelige, alminnelige boliger enn påkostede drypp av glamour. Denne tematikken er noe Ståle Holgersen fra Haugesund er opptatt av. For tiden er han forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning (IBF) i Uppsala, og doktorgradsoppgaven hans var "The Rise (and Fall?) of Post Industrial Malmö". Tilfeldighetene vil ha det til at han også har vært med på å oversette tekster fra Wiehes tidligere band, Hoola Bandoola Band, til norsk i bandet Albert og Elise, mens han i foredrag om byutvikling ofte bruker Malmö Live som eksempel. Og når jeg før forestillingen spør Holgersen (som jeg kjenner) om litt ekstra bakgrunnsinfo, forteller han at Malmö Live var et så dyrt prosjekt for det offentlige at myndighetene måtte kutte i andre deler av byens kulturtilbud, ikke minst i fattige områder. "Dette er et typisk eksempel på hvordan bypolitikken i Malmö har prioritert én klasse på bekostning av en annen", sier Holgersen. Den norske forskerens tanker er også noe som har truffet Wiehe. Etter forestillingens slutt løper nemlig Wiehe som den businessmannen han er direkte fra scenen og til merchboden. Der pushes både musikk og andre effekter, blant annet Holgersens bøker om Malmös klassekonflikter. Men tilbake til scenen. Det hele starter med at det voluminøse orkesteret spiller de tunge tonene fra Hoola Bandoola-klassikeren "Keops pyramid", fra 1972-albumet "Vem kan man lita på?". Selve sangen kommer først lenger inn i forestillingen, men ouverturen er så ladet at den kan slå en i bakken. Den sender tankene til Wiehes sangtekst, som går rett inn i ryggmargen på forestillingens tematikk: Jag är en av dom som slavar på Kung Keops pyramid / Och det är vi som jobbar nere invid foten / Och vi sliter och vi svettas för att inte tappa tid / Och det är synd om dom som inte fyller kvoten / Har man en gång kommit hit / Blir man aldrig mera fri / Om man slutar här så slutar man i gropen / Men om kungen sägs att han är son av solen. Den første fortellingen vi får presentert er den om Wiehe som kom fra Danmark som seksåring og ble mobbet, og deretter stopper forestillingen innom avgjørende punkter i artistens liv, som opprettelsen av Hoola Bandoola Band med blant andre Björn Afzelius. Parallelt med dette vises bilder og filmer fra Malmö. På det enorme lerretet ser vi gater, boliger, malerier og personlige bilder. Et annet viktig holdepunkt er fotballklubben Malmö FF og hva den betyr for byens identitet. Som datteren sier til Wiehe: "Malmö FF er til og med mer Malmö enn deg, pappa." På et sted i forestillingen fylles lerretet av et nydelig bilde av hovedpersonen og datteren som sykler gatelangs sammen i en demonstrasjon. Samtidig er dette noe som får i gang andre tanker hos meg. På scenen framstår Wiehe tidvis som en slags allmenngyldig øverste leder som nikker anerkjennende til de rosende ordene om ham og hans meritter. Hva det har kostet barna å ha det som antakeligvis også må ha vært en tidvis fraværende far, dveles det for lite ved. Jeg tenker at det hadde vært en styrke om forestillingen også tok seg tid til Wiehes mindre flatterende sider. For noen ganger kan det tippe over i det selvsentrerte og selvbekreftende, som på låten "55", der han synger om å eldes. Han framstår mildt sagt ikke som en beskjeden blomst. Det er dessuten et merkelig valg å avslutte en så eksplosiv forestilling alene med en kassegitar og en låt om tyrefekting, når man har et symfoniorkester til disposisjon og ellers har vært så gjennomgående tro mot den røde tråden i forestillingen. Med andre ord: Det hadde gjort seg med litt strammere redigering. Men likevel, dette legger ikke en altfor tung klump på foten. For stort sett klarer ensemblet å male fram en relevant tidskoloritt. Kampen mot høyreekstremisme er et av flere overbyggende tema. Wiehe snakker om naboen med sympatier for Tyskland under krigen, hvordan han forlot sitt første jazzband fordi et av medlemmene hadde Hitler på veggen og den gang nynazistene prøvde å bombe ham i sitt eget hjem i Malmö. For ikke å snakke om forestillingens sterkeste øyeblikk. Det handler om det nynazistisk motiverte mordforsøket på MFF-supporteren Showan Shattak i 2014, og på lerretet vises bilder av Malmö Stadion, samt opptak fra den spontane demoen der 12 000 tok til gatene for å ta Malmö tilbake og solidaritetsaksjonen #kämpashowan som spredte seg til hele verden. Forestillingen pirker også borti de store følelsene når vi får se bilder av desperate mennesker som stoppes på togstasjonen av politiet etter at grensene ble stengt under flyktningkrisen, det hele akkompagnert av Wiehes låt fra 2017, "Släpp inn mig". Så enkelt utført, men likevel så virkningsfullt. Forestillingen problematiserer eller drøfter ikke alltid direkte bakenforliggende årsaker som nyliberalisme, kapitalisme og rasisme. Men om man lytter til Wiehes tekster, så faller også den biten på plass. Ikke minst i en av hans mest populære låter, "Titanic", der parallellene både dras til Estonia-forliset og nedleggelsen av Kockumskranen i Malmö, det som en gang var verdens største kran, men som i 2002 ble demontert og solgt for én – 1 – dollar til et verft i Sør-Korea. "...har du sett världen" tok meg fullstendig på senga, både musikalsk og som scenekunst, og det uten et veldig sterkt forhold til Wiehe fra før av. Forestillingen har gjort at jeg plutselig sitter til langt på kveld og googler Wiehe-tekster. Og ikke bare er jeg blitt Wiehe-fan, jeg er om mulig blitt en enda større Malmö-sympatisør. Forestillingen er dessuten så allmenngyldig at den også kunne truffet et omfattende publikum i Norge. "...har du sett världen" spilles i Malmö fra 21. mai og til og med 1. juni. Mikael Wiehe Musiker, sanger, låtskriver og venstreaktivist, født 1946 i København og vokst opp i Malmö. Nær venn av Björn Afzelius, og sammen med Peter Clemmedson grunnla de i 1970 proggbandet Hoola Bandoola Band, som fram til 1975 ga ut fire svært innflytelsesrike album. Fra 1976 har han under eget navn og i konstellasjoner gitt ut flere titalls album, med "Portvakten" (2017) som det foreløpig siste. Våren 2018 hadde " ... har du sett världen", musikkforestillingen om Malmö og Mikael Wiehe, premiere i Malmö. Forestillingen er en samproduksjon mellom Malmö Live og United Stage, skrevet av Fredrik Ekelund og i regi av Philip Zandén. Mikael Wiehe, Edda Magnason og Sissela Benn har nå hovedrollene. Denne teksten er basert på en av gjestevisningene i april i år, i Stockholms Folkoperan. Forestillingen er tilbake i Malmö 21. mai. |
||
|
||
| Charlotte Myrbråten. Klassekampen, 6 maj 2018 | ||
