Å Leila, vakker som få når de møttes
i Palestina, for lenge lenge siden nå.
Og han var ung, han var en av mange unge
som reiste dit, i deres solidaritet.
å Leila, hun var med dem i fronten
og hennes glød, gav de andre kraft og mot.
Og om kvelden sang hun sanger til gitaren
om folket og dens framtid,
som hun var klar til å forsvare med sitt blod.
Men de tapte, for sionistene var sterke.
Og han dro hjem, med bare bitterhet i seg.
Å Leila, måtte flykte ut av landet.
Og han prøvde, men fant henne aldri igjen.
Men årene gikk, og også helter blir gamle
og de håper, at de yngre kan ta over.
Han ble gift, han fikk sønner og døtre
og hans tid sammen med Leila
ble til vage drømmer fra et annet liv.
Å Leila, han kan aldri komme over deg.
Når han sover, er du ofte på besøk.
Å Leila, selv om han aldri kunne får deg,
vil han huske, hvor sterk og fin du var.
Hans to sønner dro til Israel i ferien.
Ville se Jerusalem og dra på fest i Tel Aviv.
Og i Jaffa ble de servert av ei gammal kjerring,
da de var på bar, for å spise sent en kveld.
De hadde pratet og fortalte hva de hette.
Og om sin far, som var i PFLP.
Da stod hun opp, og sa: "Han har jeg elsket"
og her er dere, og støtter noe han har bekjempet
med fare for sitt liv.
Så dra nå hjem!
Jeg er lei av deres gilde.
Dere forsinker bare frihetens tid.
For dere burde vite
at turistenes penger
er som honning i okkupantenes munn.
Annlaug Børsheim - fele, vokal.
Kari Anne Drangsland - trekkspill, vokal
Marte Dæhlen – gitar, vokal
Magnus Helgesen - vaskebrett
Ståle Holgersen - mandolin
Alexander Lund – bass
Gäst:
Olav Christer Rossebø - mandola
|
|
Juanita. Norsk text: Albert og Elise