– Du trenger ikke skrive politiske protestsanger, men du må stemme ved valg, sier Mikael Wiehe og advarer alle nordmenn på det sterkeste mot å stemme borgerlig ved stortingsvalget.

- Det är trevligt att så många kunde komma, sier Mikael Wiehe, og skuer utover det vakre Stortorget i Malmø. Det er festival og hele byen koker. Han starter med en gammel kjenning fra 1988, Basin Street Blues.
 
Det var Harry och Kenneth
och Torbjörn och jag
och Göran som brukade ses
med piano og banjo
och sax och trombone
Nästan som Hot Five
fast utan trumpet
 
– Hva betyr det for deg å holde konsert i hjembyen?
 
– Det er noe helt spesielt for meg å spille her i Malmø, sier Mikael Wiehe til Frifagbevegelse, hjemme i musikkleiligheten sin bare noen timer før konserten.
 
Ikke stem Høyre!
 
Den rødgrønne regjeringen har problemer med oppslutningen, det går mot politisk skifte i Norge. I Sverige overtok Moderaterna, nabolandets svar på norske Høyre, i 2006 og har styrt landet siden. Styrt folkhemmet i grøfta, mener mange – blant andre Mikael Wiehe.
– Jeg ser den svenske høyrepolitikken som en revansjepolitikk. Sosialdemokratene tok makta på 1930-tallet, og det har aldri Moderaterna kommet over. Reinfeldtregjeringen fører en politikk som bringer vårt land tilbake til 1800-tallet, den gangen da lønnsmottakerne måtte stå med lua i hånda og bukke ydmykt for kapitaleierne. Profitten til eierne går opp, og lønningene går ned. I Sverige er det én prosent av befolkningen som eier 30 prosent. Skolene fungerer ikke lenger, togene fungerer ikke, helsevesenet og eldreomsorgen fungerer heller ikke. Hva var det du spurte om igjen? sier Wiehe.
– Om hvilket råd du har til norske velgere foran stortingsvalget?
– Vil dere ikke havne der vi er, så skal dere ikke stemme på Høyre.
 
Anna Lindh-saken
 
Han har ertet på seg store deler av det politiske Sverige nå. 10. september er det ti år siden utenriksminister Anna Lindh ble myrdet. Det skal være en minnemarkering. Wiehe ble spurt om det var greit at hans kjente sang «En sång till modet» ble spilt under markeringen. Til manges forargelse, ikke minst Mona Sahlins, tidligere leder av det svenske Sosialdemokratiske partiet og nær venninne av Anna Lindh, sa Wiehe nei. Isteden foreslo han at de kunne spille en annen av hans sanger, «Just i den här sekunden», en sang som tar avstand fra tortur. For like etter terrorangrepet på USA sendte Anna Lindh to egyptere som bodde i Sverige ut av landet. På USAs forespørsel. Egypterne ble torturert på det grusomste. Wiehe syns ikke Lindh var spesielt modig, mens Sahlin syns Wiehe er ynkelig og har flagget at hun aldri vil høre på musikk av Wiehe mer.
– Du kan lese hele saken på min hjemmeside. Her slipper også Sahlin til. Lindh sa ja til tortur. Det var en feil, og den sangen bør derfor aldri spilles til hennes minne. At Sahlin blir sint fordi jeg foreslo en annen sang, er hennes problem.
– Du angrer ingen ting?
– Nej, det gjør jag inte.
Les saken på Mikael Wiehes hjemmeside
 
Blitt strategisk
 
Wiehe startet sin musikalsk-politiske karriere i sterk opposisjon til det meste av det bestående, også til sosialdemokratiet. I dag spiller han på deres arrangementer både i Sverige og Norge.
– Jeg har aldri vært sosialdemokrat, men heller ikke vært medlem av noe annet parti, Jeg spiller heller ikke på partilandsmøter, men i 2006 gjorde jeg et unntak i Sverige. Da spilte jeg på Venstrepartiets, Miljøpartiets og Sosialdemokratenes landsmøter. Det var fordi jeg for enhver pris ikke ønsket en borgerlig regjering. Det hjalp jo ikke, men jeg spiller gjerne for dem igjen – om de vil ha meg, da – det er jo ikke sikkert, sier han og bryter ut i en heftig latter, før han fortsetter:
– For jeg ser heller en sosialdemokratisk regjering enn en høyreregjering.
– Så du er blitt mer pragmatisk mer årene?
– Nej, inte mer pragmatisk, men strategisk.
 
LOs kulturpris
 
Han kom fra København til Malmø da han var seks år, foreldrene hadde nettopp skilt seg og han ville bli barnelege om låtskrivingen gikk i dass. Men det gjorde den ikke, det var verden som gikk i den retningen, ikke Mikael Wiehe. Det var i Vietnam, Sør-Afrika, Palestina og i Victor Jaras Chile kampene sto. Det har han skrevet om i utallige sanger siden proggbandet Hoola Bandoola Band så dagens lys i1970. Det var kapitalismen han ville – og vil – til livs. For som det heter på CD-en «Ta det tillbaka»: Hater kapitalismen, hater kapitalismen, hater kapitalismen, for den er bare skit. Og Vem i hela världen kan man lita på? LO, kanskje – som ga ham kulturprisen i 1995?
 
En gammel mann
 
Når vil Mikael Wiehe, den radikale musikkbevegelsens far i Skandinavia, holde kjeft? Slutte å snakke om nyliberalismens skadevirkninger på kropp og sjel, slutte å synge om motet, synge visa som han ønsker at skal vokse og spre seg over hele Sveriges land – og Norge med – om vi nynner den i blant. Men altså bare ikke på Anna Lindhs minnearrangement.
 
«Här är en sång til modet
Den är från mej til dej
En liten enkel visa
Med det jag helst vill säg'
For ikke så lenge siden ga han ut en CD med tittelen «En gammal man». Om tre uker kommer det en til, «Isolde». Kreativiteten forlater ham ikke.
– Hva er den største fordelen med å bli en gammel mann?
– At du får mer erfaring. Jeg savner kanskje energien fra da jeg var 17 år, men mine verdier som likhet og solidaritet – de er der fortsatt, sier han.
Eller som han synger på CD-en «En gammal man»:
Ja, jag vill bara va en gammal man
som håller huv'et kallt och hjärtat varmt
som tror på solidaritet och kamp
och som är glad att va en gammal man.
Om å bli eldre har han for øvrig laget en låt om for lenge, lenge siden:
Så segrar inte döden
fast åren har sin gång
Så stannar inte tiden
Den börjar bara om
För sångerna om livet
som aldrig kan förstummas
ska nya röstar sjunga
ska nya röstar sjunga"
 
Frykter utviklingen
 
Som pensjonist (Wiehe har passert 67 år) har han ikke mistet troen på ungdommen.
– De unge som maner til motstand er framtidas håp. Problemet er bare at dagens europeiske ungdom er kastet ut i en meningsløs arbeidsledighet der mange reagerer med en motstand som inneholder mye politikerforakt. Dette kan fort føre til en motstand fra høyre, en fascisme og høyreekstremisme. Slagordet sats på deg sjøl, begynner å bli populært i Sverige, den utviklingen skremmer meg.
– Er du redd?
– Det ser ut som reaksjonære krefter tar over i Nord-Afrika og i flere europeiske land. Demokratiet ofres på profittens alter. EU i seg sjøl er jo en udemokratisk organisasjon, den styres ovenfra, ikke nedenfra. Jeg tror på et europeisk fellesskap, men ikke på kapitalens vilkår. Ja, jeg er redd for at vi skal tape slaget om demokratiet i Europa, ja, jeg er redd for de giftstoffene industrien slipper ut.
– Er du pessimistisk?
– De som rammes, må gjøre ordentlig motstand. Det nytter ikke bare med facebook-opprop. Trondheimsmodellen, liker jeg Det kan se ut som om svensk LO har lært noe av norsk LO, det var faen meg på tide.
 
Leser tidsskriftet Rødt
 
Malmø, denne multikulturelle byen helt sør i Sverige hvor en tredjedel kommer fra andre land enn Sverige, har endret seg mye de seineste årene.
– Da jeg var tenåring, var Malmø en kjedelig provinsby i utkanten av Europa. Nå er Malmø internasjonal og svært blandet, etnisk sett. En sånn utvikling er sjølsagt ikke lett å takle for et lite og provinsielt land som Sverige. Vi er ikke USA, vi er fortsatt et lite land i utkanten av verden. Vi må respektere hverandre. Gjensidig toleranse, det er stikkordet, mener han.
– Hvor dro du om du måtte flytte fra ditt elskede Malmø?
– I Sverige, dro jeg til hovedstaden, så klart. Om det ikke var for at jeg heldigvis er gjenforent med min fru og skilsmissen er innstilt, så kunne jeg kanskje flyttet til Oslo fordi kvinnene er så vakre der. Ellers bor jeg en del i Spania for der får jeg arbeidsro. Der kan jeg for eksempel i ro og mak lese tidsskriftet Rødt som det står jævla mye bra i. Men det hender artikler blir skrevet på nynorsk, og da forstår jeg ikke så mye.
 
Mellansnakket
 
På ettårsmarkeringen av tragedien på Utøya var Wiehe med som eneste artist. Her sang han blant annet «En sång till modet», men det som kanskje gjorde størst inntrykk var alt han sa mellom de tre låtene han spilte, det han kaller mellansnakket. Han holdt en politisk forelesning som er sjelden kost fra en artist. På plenen foran scenen satt både den danske og den norske statsministeren pluss store deler av den norske regjeringen. Og et par hundre norske AUF-ere.
– Det jeg sa var veldig bevisst og nøye planlagt. Min kommentar om at siden Reinfeldt ikke var til stede, fikk jeg representere Sverige, kom imidlertid helt spontant. Mellansnakket er alltid viktig for meg, jeg forbereder det godt, forteller Wiehe.
Wiehes opptreden på Utøya kan ses her.
 
Demokratiet demonteres
 
På Utøya snakket han mye om krisa i Europa. Og han er ikke vanskelig å be nå heller.
– Det handler om flere ting i en kombinasjon. Om griske banker og om bristen på demokrati. Vi er egentlig utsatt for et eksperiment. Det begynte i Chile i 1973. Diktatoren Pinochet ga «the Chicago-boys», økonomen Milton Friedman og kompani, frie hender til å omskape økonomien til en markedsliberalisme som seinere ble til den nyliberalismen som ble importert til USA, Europa og Sverige. Systemet bygger på mistillit og i verste fall vold. Det kan bli blod, terror og vold før vi aner ordet av det. For overklassen vil klamre seg til makta med alle mulige midler. Demokratiet demonteres, mens overvåkingssystemer bygges opp. Det spesielle med Skandinavia er at de fattige tok makta uten revolusjon og bygde en velferdsstat.
Om velferdsstaten har Wiehe også en sang. Ett av versene går sånn:
Nu knakar det i välfärdsstatens fogar
och krisen börjar likna katastrof
Och dom som spådde överflöd och tillväxt
utan gräns
kan inte längre säga vart vi går
Och när förtjänsterna och vinsterna går ner
ja, då står makten för dom mäktiga på spel
 
Oppgjørets time?
 
– Hvem og hva skal vi da stole på?
– Jeg merker meg at høyreekstremistene klarer å kanalisere den folkelige vreden. Her har venstresiden en utfordring og oppgave. For det fins en folkelig vrede, og den er både forståelig og legitim, De politiske partiene på venstresiden må ta denne vreden på alvor. For vreden inneholder en enorm energi. Kanaliseres dette rett, kan vi redde verden.
– Hva med Occupy-bevegelsen, er det noe å satse på?
– De er antipolitiske. Politikken er nå viktigere enn noensinne, politikken er nødvendig om vi ikke skal ende opp i anarki og vold. Occupy har grunn til å være skuffet, men de tar dessverre ikke politikken på alvor.
– Kanskje lett å bli frustrert i det politiske systemet i USA hvor pengene rår?
– Problemet er sosialdemokratiet som har sviktet. Sosialdemokratene har latt seg fortrolle av de nyliberalistiske ideene om privatiseringens velsignelse. Her må sosialdemokratiet ta et oppgjør med seg sjøl.
 
Kunstnernes ansvar
 
Hele livet har Wiehe forsøkt å påvirke samfunnet politisk. Han gir foreldrene, og særlig sin danske far som var motstandsmann under krigen, æren for sitt samfunnsengasjement.
– Det er hvert menneskes plikt å forsøke å forstå hvordan verden fungerer, og det spiller mindre rolle hvilket yrke du har, om du er bussjåfør eller kunstner. Det handler om kollektivt å stå sammen. Kunstnerne må være en del av dette, og mange av oss er jo også mer synlige enn bussjåførene, sier han.
 
Vennen Afzelius
 
I mange år dannet Mikael Wiehe et venstreradikalt radarpar sammen med Bjørn Afzelius. 16. februar 1999 døde Afzelius, og Wiehe har fortalt at han tenker på sin venn hver eneste dag. Vennen er den han selv kunne vært.
– Jeg tror vi kompletterte hverandre fullstendig. Han var mer følelsesmessig enn meg, jeg er mer intellektuell. Han var vakker, det er ikke jeg. Vi hadde ikke samme musikksmak, men vi hadde det utrolig gøy sammen. Og vi delte de samme politiske standpunktene. Det kommer en dokumentarfilm om Bjørn til neste år, laget av Magnus Gertten. Den bør du se, sier Wiehe.
Jeg tar ham i hånda og lover ham det.
Og tenker: Stiller du Mikael Wiehe politiske spørsmål, er han som en jukeboks: Det strømmer ut politikk. Hele tida.