tillbaka
tillbaka
tillbaka
| | | | | |  
 
 
Jeg vil treffe blinken
 
- For å bli synlig i det offentlige rom, må du være tydelig. De to siste CD’ene mine [som kom iår och i fjor] fyller helt forskjellige funksjoner. I CD’en om en innstilt skilsmisse skrev jeg meg gjennom det som var inni meg. Den andre skrev jeg for å styrte en regjering, sier Mikael Wiehe.

Den vakre stemmen jeg har lyttet til siden Hoola Bandoola på 1970-tallet, har fortsatt samme  klang og varme. To CD’er har kommet de to siste år: ”Sanger från en innställd skilsmisse” og ”Ta det tillbaka!”.. Den ene selvutleverende, den andre agitatorisk og tydelig.
--Jeg prøvde noe nytt i begge. Den ene er ikke bedre eller dårligere enn den andre; du bruker hammer for å slå i en spiker, men ikke for å få lyd i en fiolin, sier Mikael Wiehe, som også er aktuell med ”Aldrig bli som ni”, en CD-boks med 16 plater og en bok på trehundrede sider.


Kle det i egne ord
I boka ”Aldrig bli som ni” sier Mikael Wiehe at han hadde en klar ambisjon om å bli forfatter allerede  i 20-års alderen. Han skrev mange tekster for å finne sitt eget uttrykk. En periode plagierte han andre, og det var nødvendig og nyttig både musikalsk og tekstmessig. Han startet med å skrive på engelsk, men gikk tidlig over til svensk. I flere perioder har han oversatt Bob Dylans tekster til svensk, og ”Bringing it all back home” handler om å bevege seg fra andres språk og musikk og komme nærmere seg selv. I boka sier han: ”Man måste frigöra sig från de förutfattede maningarna och schablonbilderna och bara observera vad man observerar. Klä det i egna ord.”
 - Det handler om å stole på sin intuisjon. Da jeg skrev sangen om Titanic, visste jeg ikke hva den handlet om. Så ble det kjernkraften. Da jeg arbeidet med konsertreportoaren efter ”Sanger från en innställd skilsmisse”, fikk tidligere sanger ny betydning, sier Wiehe.


Fornye seg
Samtalen foregår i Oslo. Han har hatt konsert på Parkteatret kvelden før, har spilt i Bergen og skal videre til Kongsvinger. Innimellom har han en minikonsert på Tronsbo bokhandel i Oslo, for å signere bøker og selge CD-boksen.
 - CD’en ”Ta det tillbaka!” stemmer det med det bildet folk har av meg, og den selger bra. Den andre, som viser en anden side av meg, selger langt dårligere.
 - Hvordan arbeider du med tekst og melodi?
 - Melodiene får jeg ofte gratis. De kan komme når som helst og hvor som helst. Jeg jobber mye mer med tekstene for å uttrykke presis det jeg vil si. Jeg vil treffe midt i blinken og ikke ved siden av det.
 - Jo flere sanger du skriver, jo lettere er det å sitte fast i en slags tvangstrøye, fortsetter han: Jeg måtte slå begge armene fri og skape et rom rundt meg selv. Det var et personlig behov. Jo mer suksess en har, jo vanskeligere er det å flytte seg selv kunstnerisk. Jeg står inne for sangene fra Hoola Bandoola-tida og synger dem gjerne fremdeles. Men jeg er ikke lenger en representant for den progressive musikken fra 1970-tallet. 90 prosent av sangene mine har jeg skrevet etter det.
 - Når du oversetter, er det samme prosess som når du skaper egne sanger?
 - Det er mer som en Rubiks kube: Det fins en løsning. Som å gjette kryssord, som jeg også gjør iblant. Tidligere, hvis jeg fant en bra formulering, gjemte jeg den til den passet inn i noe jeg skrev. Nå bruker jeg det med det samme; en vet ikke hvor lang tid en har.

2/3 samfunn
 - Du var aktiv i kampanjen mot Reinfeldt før valget…
 - Jeg hadde en personlig vendetta mot Reinfeldt, avbryter han. Det var ikke snakk om en kampanje. Jeg lagde en CD der jeg ville være ekstremt tydelig og stilte meg i den folkelige, antiautoritære tradisjonen, som slår oppover. Et par sanger ble veldig bra, andre var ikke så vellykket. Jeg har problemer med å være ondsinnet, men av og til skulle jeg gjerne være det.
Mikael Wiehe er ikke overrasket over Sverigedemokratenes framgang.
--En konsekvens av dataalderen var at det ble mulig å flytte penger med lynets hastighet. De fleste forsto ikke hva det innebar, men de som kunne tjene pengene forsto det. Dette var grunnlaget for nyliberalismen. Ingen kan lengre hindre disse finansoperasjonene, verken partier eller fagforeninger. Dette skjedde samtidig med at jobbene ble flyttet Kina, pengene til Cayman Island, og sykehus ble privatisert. Vi har fått et 2/3 samfunn.
Foreløpig har ikke dette rammet middelklassen, men det kommer til å skje. Arbeiderklassen og innvandrere rammes hardest. Blant innvandrere fins det dem som søker redningen i politisk ekstremisme. Deler av arbeiderklassen går til partier som sier at alt skal bli som før bare vi får bort svartskallene…

Som en stormsvale
 - Er du skremt av skuddene i din hjemby Malmø?
 - I Malmö har det festet seg et grep om at visse typer ikke er som oss, på samme måte som i Nazi-Tyskland og under apartheid i Sør Afrika. Et av de første tegnene er at lett påvirkelige og mentalt svake mennesker suger til seg stemningen og lar sin personlige angst få voldelige utløp slik vi opplever i Malmø nå. Det er ikke han som er problemet, men at samfunnet er i ubalanse: Arbeidsledigheten er stor og muligheten for å berike seg på bekostning av andre, er større enn på hundre år. Men selvsagt er han et kjempeproblem for den personen som får en kule i seg.

Allting kan gå itu
På en konsert jeg var for noen år siden, fortalte Wiehe historien om da han og Bjørn Afzelius kjørte over Hardangervidda og kom inn på et hotell for å få litt mat. Der var det 500 Statoilansatte på seminar. Da de gikk gjennom spisesalen, reiste hele forsamlingen seg og sang unisont: Allting kan gå itu osv. Bjørn var elsket – også i Norge.
 - Åge Aleksandersen har noe av den samme posisjonen i Norge som Bjørn Afzelius hadde i Sverige. Det er misunnelsesverdig. Jeg er ikke elsket på samme måte, men jeg er respektert, sier Wiehe.
 - Men det var 20 000 mennesker som feiret din 60-års dag på torget i Malmö i 2006?  - Jo, det er så. Men vi er forskjellige. Både Åge og Bjørn har bydd på alle sider av sin personlighet. Jeg har holdt privatlivet for meg selv inntil CD’en ”Sanger från en innställd skilsmisse ” kom ut tidligere i år. Jeg er glad for den posisjonen jeg har.
 
 

Unn Christensen, STEMMER, nr 2, 2010

 
 
 
mikael wiehe | | | | | |