|
|
 |
 |
| |  |
| |  |
| |  |
| |  |
| |  |
| |
– Det er en gammel tradisjon å anvende kulturen som et kampmiddel. Hoola Bandoola Band står støtt i den tradisjonen. Vi sang om jakten på en ny verden i ”Jakten på Daila Lama”, om herskerne som styrter i grusen i ”Keops pyramide”. Vi oppdaget at sangen om Keopspyramiden passer bra fortsatt, og at vi hadde flere andre sanger som vi uten bekymring kan fortsette å synge i dag, sier Mikael Wiehe. Publikumsfavoritter Hoola Bandoola ble dannet i 1970. Mikael Wiehe skrev alle sangene i gruppa fram til det siste albumet, der Björn Afzelius også meldte seg på med egne sanger. Gruppa kombinerte en sterk politisk overbevisning med stort publikumstekke. ABBAs forretningsfører Stickan Andersson forsøke å sikre seg gruppa før de fant sin naturlige plass i den sterke ”progressiva musikrörslen” i Sverige. Det er 15 år siden forrige norgesbesøk. 36 år siden det nest siste. – Den egentlige grunnen er at vi hadde så lyst til å gjøre det en gang til. Og så faller det sammen med at det nå er 40 år siden vår første plate. Og at det kommer en ny dobbel CD med de gamle sangene. Da gjør vi en liten turne, tenkte vi. At de gamle sangene fortsatt er aktuelle, sier det mest om tidene eller om sangene? – Det sier noe om at jeg, som komponist, lykkes med å formulere noe som kan brukes 40 år senere. Det er jeg litt imponert av i ettertid. Jeg har helt bevisst formulert meg allmenngyldig. Jeg har skrevet veldig få dagsaktuelle politiske sanger. Jeg gjorde noen i 2010 før valget i Sverige, og selvfølgelig ”Stoppa matchen” for Hoola Bandoola (før en landskamp i tennis mellom Sverige og Chile I 1975, vår anm.) Men disse er veldig få. Jeg har sunget mer om synkende skip og døende kråker og linedansere som faller ned. Som beskriver en stemning. Jeg kan godt synge ”Titanic”, nå når Fukushima eksploderte. Eller sangen om ”Valet”, om den spirende fascismen, nå etter Utøya. Fortsatt politisk Mikael Wiehe har ikke sluttet å skrive politiske sanger. Hans seneste album inneholder ”Fascismens racka”, som er et angrep på det høyreradikale partiet Sverigedemokraterna. – Jeg tror at den viktigste grunnen til at høyreekstremismen vokser seg sterk i Europa er at den økonomiske politikken som har støtt ut store grupper av samfunnet. Både innvandrere og den tidligere arbeiderklassen. Som søker en forklaring på hvorfor de ikke behøves lenger. Og som finner den klassiske forklaringen: At det er de andres feil. Sigøynere, jøder eller muslimer. I det klimaet er det før eller siden noen som føler at de må ta ansvaret for å gå fra ord til handling. Og det var dette som skjedde på Utøya. ”Det har blitt svårare at skratta”, synger dere i ”Herkules”. Den kan vel passe bra nå? – Kanskje, det har jeg ikke tenkt på. men når du sier det, er dette en sang om å holde sammen i harde tider. Den kommer til å bli sunget i Oslo. Uten Bjørn Björn Afzelius døde i 1999. Dette er den første turneen gruppa gjør uten ham. – Det er også naturligvis en måte å holde ham i live på. Vi spiller også ”Sång til friheten”, som han lagde senere. Og ”Den jeg kunde va”, som jeg har sunget til ham. Og noen av de sangene vi har sunget felles. Ikke like bra som han hadde vært med, men det går bra, synes Mikael Wiehe. Hoola Bandoola Band har allerede gjort en konsert i Norge ei sommer, på Utkantfestivalen i Skjerjehamn, ytterst på Vestlandet. – Det blåste og var kalt. Vi sto på scene og frøs, men det var en av de mange muligheter folk i Norge hadde for å samles. Jeg er så glad for at de kunne samles rundt oss, når de ville vise sin overbevisning om hvor viktige demokratiet er. Jeg spilte selv i Nord-Norge etterpå. Det var fantastisk å se det norske folket mobilisere for solidaritet, og ytringsfrihet. Det var veldig bevegende. Jeg synes at det føles veldig bra å komme til Oslo med Hoola Bandoola Band nå. Philemon Arthur? ”Philemon Arthur And The Dung” med Kaizers Orchestra er en av de mest spilte sangene i Norge det siste året. Var Philemon Arthur egentlig Mikael Wiehe? Den første singelen fra Kaizers Orchestras bestselger ”Violeta Violeta 1” var inspirert av en gammel svensk gruppe som ingen vet hvem var. Som ga ut et album i 1971, med et svært eksentrisk og hjemmelaget lydbilde. De må neste høres for å bli trodd. Likevel vant de den svenske Grammis-prisen for plata, en så kontroversiell avgjørelse at prisen ble lagt ned i 15 år. En gammel teori er at Philemon Arthur And The Dung egentlig var Mikael Wiehe, og broren hans Thomas, som også har laget en lang rekke plater. – Jeg sier det samme som jeg har gjort i 40 år. Ingen kommentar, sier Mikael Wiehe. Men sånn psykologisk, du ville ikke sagt ingen kommentar om du ikke hadde noe med dette å gjøre? – Jeg sier igjen: No comment! Whatsoever? – Jeg kan fortelle dette: At Hoola Bandoola var nominert til Grammis-prisen i Sverige i 1972, sammen med Philemon Arhur & The Dung. Og de vant. Og jeg var like glad som om Hoola Bandoola hadde vunnet. Kaizers Orchestra sa dette om ”Philemon Arthur And The Dung” da singelen kom for nøyaktig et år siden: – Vi liker å romantisere det som er skakt og annerledes. Vi fikk høre dem da vi var unge, da vi to også var en duo som drev med kassettspiller og gitar og trommet på ei notatblokk. Det er ingen som vet hvem de var. Noen mener at den ene var Mikael Wiehe. Men sangen handler ikke om dem. Men om alt det vakre i livet. Alt vi ikke vil skal ta slutt.
|
|||||||
|
|
| | |
| | |
| | |
| | |
| | |
| |
