|
|
 |
 |
| |  |
| |  |
| |  |
| |  |
| |  |
| |
|
||||
|
Gå på kino i helga om du ønsker et gjensyn med Bjørn Afzelius. Et portrett av en mann som ville så mye, men som akkurat som deg og meg ikke var perfekt. När jag tänker tillbaka på min barndom Ser jag skräckbilder tydligast av allt Ja, de gånger de skrämde eller slog mig Är de minnen som hårdast sitter fast För som barn tar man kärleken för given;
Allting annat är mot ens natur I den stund man tar steget ut i livet Är man bara ett tillgivet djur Sånn går første verset av sangen "Ikaros", en av Bjørn Afzelius' flotteste sanger – ja, kanskje den aller fineste? Den svenske musikeren døde av kreft for litt over 15 år siden. Til helga har 60 norske og 174 svenske kinoer premiere på Magnus Gerttens dokumentarfilm "Tusen bitar". Og filmen viser at "allting kan gå itu" – filmen viser den politisk bevisste, den venstreradikale musikerens svake og sterke sider, filmen viser hans trøblete barndom og dens betydning for karriere og liv. Unikt tidsmateriale Sjøl har jeg på godt og vondt levd med Bjørn Afzelius, Mikael Wiehe og Hoola Bandoola Band siden begynnelsen av 1970-tallet. Da jeg intervjuet Wiehe i Malmø for litt over et år siden snakket vi mot slutten av intervjuet om Wiehes forhold til Afzelius, eller Affe som han ble kalt blant venner. Da gjorde Wiehe meg oppmerksom på den kommende filmen. Så hva er da mer naturlig enn å reise til Stockholm å bli med på forhåndslanseringen hos Triart Film i Gamla Stan. Filmen er laget av Magnus Gertten og Stefan Berg, førstnevnte har regisserte og gjort intervjuene og Berg står for filmingen. Mange av de som sto Afzelius nærmest intervjues i filmen, blant annet Åge Aleksandersen og Mikael Wiehe, og mange unike amatørfilmklipp fra tidlig barndom er med. Men framfor alt blir fortellingen til gjennom Afzelius' egne sangtekster. Det er en dristig dokumentar – ikke bare om musikeren, men også om ei tid da den progressive musikkbevegelsen var på sitt høydepunkt i Sverige. Klassereise – I hvilken grad vil dere si dette er en film om en klassereise? – Du er den første journalisten som stiller oss det spørsmålet, svarer Wiehe kjapt. Og forsetter: – Spørsmålet er også – hvorfor ble ikke Bjørn respektert i det venstreradikale politiske miljøet i Sverige, sier Wiehe, og svarer sjøl. – Fordi han ikke var noen middelklassegutt. Han likte amerikansk rock & roll, han likte country & Western – det skulle du ikke gjøre blant middelklassevänstern. Da jeg traff Bjørn første gangen våren 1970, bodde han på en madrass i en leilighet i en nedrivningsgård. 25 år seinere hadde han et stort og flott hus i Gøteborg. Og hadde et fantastisk feriested i Italia. Men klassereise er ikke noe direkte tema i filmen, men det er klart det ligger likevel der som en slags undertekst. Og det var en jævlig bra fråga. Cowboyboots Regissør Gertten kjente aldri Afzelius, men er en stor fan av ham og er langt på vei enig med Wiehe. Afzelius hadde en del skolegang, på overflaten var han blant middelklassen – men i bunn var han arbeiderklassens mann. Gertten forteller at Afzelius en gang holdt en gratiskonsert for noen narkomane. – Da sa en av de narkomane etter at konserten var over: Han der var en av oss. Bjørn hadde noe ved seg som ikke talte til den svenske middelklassen, forteller Gertten. – I Hoola Bandoola Band tilhørte Affe overklassen. Det var han som var kapellmester, om ikke jeg var det, sier Wiehe, vel vitende om at ryktet vil ha det til at Wiehe var sjefen, Afzelius var bare lillebror. Wiehe smiler bare lurt av sånt. – Bjørn foretrakk de klassiske arbeiderklasseverdiene. Han gikk i cowboyboots og i hawaii-skjorter, aldri palestinaskjerf som oss andre venstreradikalere. Og han lengtet etter kjernefamilien og den store kjærligheten, også en klassisk arbeiderklasseverdi. Han kunne være tøff og maskulin, men også generøs, sier Wiehe. – Hans drøm var å gjøre store saker i verden, sier Gertten. Idealisten Dag Hoel er en norsk forfatter og filmprodusent. Han har hatt hånd om den norske lanseringen og distribueringen av filmen "Tusen bitar". – Det ble sagt om Bjørn Afzelius at en mann med så blankpussede cowboyboots må ha mye å skjule. Bjørn Afzelius bar på erfaringer med selve livet som preget ham. Han snakket aldri om skyggesiden, men i dag femten år etter hans død, forstår vi at han sang sitt liv. Det var ikke alltid vakkert, men det var virkeligheten, og den gjorde ham til Skandinavias største artist. Tusen bitar er filmen om idealisten som ville gjøre verden bedre – og som bare var et menneske, sier Hoel. Åge og Bjørn Regissør Gertten viser til at trønderrockeren Åge Aleksandersen også har en sentral rolle i filmen som en av Afzelius' beste venner. – Å skrive sanger om at man ikke er perfekt, det er det det handler om. Norge var et fristed for Bjørn. Bjørn fylte konsertlokaler, store haller, festivaler. Han var den største i Norge. Han fikk så jævla mye kjeft i Sverige. Så det var deilig å komme til Norge og bli akseptert og elsket. Bjørn var veldig såret av kritikken han fikk i Sverige, sier Aleksandersen i filmen. Og han har denne opplysningen om deres første møte: – Første gangen jeg traff Bjørn, var det som å treffe en bror. Det var en merkelig følelse – som om jeg hadde kjent ham lenge. Han var en stor inspirasjonskilde. En veiviser, på mange måter. Jeg var lillebror. Og brorskapet hadde antagelig noe med at de to profilerte musikerne delte en virkelighet og en verden sammen. – Er man på turné, så lengter man hjem, og er man hjemme, så lengter man etter turnéen. Man er aldri hjemme noe sted. Det er en flukt på mange vis. Og det er en stor frihet som få mennesker får oppleve. Man kan faktisk reise bort fra alt, også seg selv. Bjørn og jeg trengte ikke snakke om sånt. Vi forsto begge to, sier Åge Aleksandersen. Første verset best – Men hvorfor ble han aldri profet i eget land? – Han var profet i den svenske arbeiderklassen. De forsto tekstene hans, de forsto at det han skrev om og var opptatt av handlet om dem. Svenske danseband begynte å spille låtene hans. Det ble oppfattet svært negativt blant de intellektuelle venstreradikalerne. Men han var nok likevel større i Danmark og Norge enn i Sverige, mener Gertten. – De språklige skavankene i Bjørns tekster – for de fins – er nok ikke så tydelige for dansker og nordmenn. At Bjørn i tillegg som nevnt hadde både feil sko og klær, betyr nok mindre i våre naboland enn i Sverige. Husk at alle hans store sanger er skrevet i affekt. Og med et bankende hjerte – noe som nok også merkes tydeligere av dansker og nordmenn, sier Wiehe. – I filmen sier en bandkollega at som regel er første vers det beste i sangene hans – er du enig? – Absolutt. Bygdegutt Verken Wiehe eller Afzelius kommer fra Stockholm. Ifølge førstnevnte styrker heller ikke dette faktum popularitetsaksjene blant venstreradikalerne. Og sjøl om han relativt raskt kom seg til Stockholm, Malmø og Gøteborg, de tre største byene i Sverige – så er Afzelius født i den lille byen Huskvarna i Hakarp kommune i Småland, på den svenske landsbygda. – Det var et drawback? – Absolutt. Men Bjørn og jeg kompletterte hverandre. Sammen var vi det beste som fins. Vi hadde det rett og slett bra sammen, vi var kompiser – ikke konkurrenter. I 1986 lagde vi også en felles plate, noe som slett ikke var så lett, sier han. For det skal nevnes at det fins scener i filmen – i hvert fall én – hvor kameratskapet åpenbart er satt på en liten prøve og som viser at det er snakk om to sterke personligheter og viljer, begge med meningers mot. Cubakritikk Og kanskje kom den sterkeste prøven i 1993 da Afzelius intetanende for de aller fleste – inkluderte Wiehe – debuterte med romanen "En gång i Havanna", en ramsalt kritikk av utviklingen i Castros Cuba med implikasjonen om at det landet han i 1978 roste opp i skyene nå var blitt et stalinistisk diktatur. – Jeg trodde ikke det var Bjørn som hadde skrevet den, men at det var en misforståelse eller at den var skrevet av en annen med samme navn, sier Wiehe. – Var du enig i cubakritikken? – Nei, og det er jeg fortsatt ikke. Samtidig var jeg jo glad på hans vegne at han hadde skrevet bok. Også denne boka viser hans alltid bankende hjerte. – Han visste han kom til å få stryk av de venstreradikale med den boka, men også her gikk han sin egen vei – det kan vi i dag bare beundre, mener Gertten. Mor og kvinnene Den sterkeste fortellingen i filmen "Tusen bitar" er Afzelius' forhold til sine foreldre, og særlig til moren. Faren var alkoholisert, moren slet med psykiske problemer og endte opp med å ta sitt eget liv. Barndommen virker relativt kjærlighetsløs. Ifølge Wiehe fikk han det som på godt norsk heter juling. Og som det heter i et par verselinjer i "Ikaros": Ingen älskar ett barn som inte lyckas, ingen älskar ett barn som är stärkt. Mange er de kommentatorene som har koblet hans forhold til moren sammen med hans enda mer problematiske forhold til kvinner seinere i livet. Filmen forsterker myten om at Afzelius var notorisk utro – det var en ny kvinne nærmest annen hver dag. I sangen "Ikaros" synger han personlig om egen barndom. – Visste du mye om dette, Mikael? – Nei, det gjorde jeg ikke. Mest fordi Bjørn ikke ville snakke om det. Vi snakket mest om politikk. Arvet gitaren Da Afzelius oversatte den danske musikeren Anne Linnets "Tusen bitar" til svensk og ga den ut på plate i 1989, tok hans karriere nærmest av i Norge. Endelig var den aldrende og kontroversielle raddisen blitt virkelig folkekjær. – Endret denne suksessen ham på noen måte? – Bjørn syntes det var sinnsjukt – plutselig var han en megastjerne. Det var en uvirkelig opplevelse for ham, men det forandret ham overhode ikke foruten at han sjølsagt ble glad for den oppmerksomheten han fikk, sier Mikael Wiehe. På nesten hver eneste konsert Wiehe gjør, alene eller med band, spiller han Afzelius' kanskje mest berømte låt "Sång til friheten" og sin egen hyllingssang "Den jag kunde va". Det gjør han for at hans eget publikum ikke skal glemme vennen. At Afzelius satte pris på Wiehe viser vel det faktum at han testamenterte sin gitar til ham. Den gitaren spiller Wiehe på den dag i dag. Ikaros Min personlige favoritt av Bjørn Afzelius mange låter er nevnte "Ikaros". Kanskje litt sentimental, men likevel så allmennmenneskelig. Og siden første verset allerede er sitert, og det ifølge ekspertene antagelig er det beste – sånn slutter "Ikaros", den greske mytologiens svar på en overmodig moderne unge mann som ville frigjøre seg fra foreldrene og deres konvensjoner. Låt dina blommor slå rot där det finns jordmån Låt dina växter får leva där de trivs Lås inte in dina plantor i ett drivhus Låt de få slippa ett onaturligt liv Låt den du älskar få pröva sina vingar En dag så flyger din älskade rätt Vill du bli respekterad av din avbild Så får du visa din avbild respekt |
||||
|
||||
| Jan-Erik Østlie, FriFagbevegelse.no, 4 september 2014. | ||||
